.jpg)
Tom Gaudland
Marianne Dubuc og Per Gustavsson i samtale under bokmessen i Gøteborg.
Hva gjør at en bildebok finner lesere langt utenfor språket og landet den ble til i? På Bokmessen i Göteborg møttes den quebecske forfatteren og illustratøren Marianne Dubuc og den svenske bildebokskaperen Per Gustavsson til samtalen Böcker som reser mellan språk och kulturer. Med Therése Granwald som programleder dreide samtalen seg om frykt, sorg, humor – og om hvorfor barn på tvers av landegrenser ofte reagerer overraskende likt.
Dubuc, som er født i Montréal og utdannet grafisk designer, har fått bøkene sine oversatt til en lang rekke språk. Gustavsson, som er kjent for blant annet de normbrytende prinsessebøkene sine, har også et bredt internasjonalt publikum. Likevel var ingen av dem særlig opptatt av å formulere en oppskrift på internasjonal suksess.
– Noen bøker fungerer i Sverige, og andre gjør det ikke. Det er som et lotteri, sa Gustavsson, da samtalen kom inn på hva som gjør en bok universell.
Perspektivskifte
Han fortalte at ideen til Jeg tror det er et monster under sengen oppsto i løpet av sekunder, i en middagssamtale om den velkjente barndomsopplevelsen av å våkne om natten og løpe til foreldrenes seng. I utdraget som ble lest under seminaret, er det ikke Noah som lar seg lamme av monsterfrykten. Foreldrene hans får derimot full panikk. Perspektivskiftet skaper både humor og gjenkjennelse.
For Gustavsson er det de store følelsene som kan gjøre en fortelling lesbar på tvers av kulturer. Han trakk fram boka om gutten som lever med en gammel far som bokstavelig talt forvandles til et tre. Utgangspunktet var en setning han sa da faren hans var gammel og døende: «Han er så gammel nå at han ser ut som et tre.» Historien, som handler om tap og sorg, tok seks år å skrive.
– Når den riktige setningen kommer, kjenner du det i magen, sa Gustavsson. – Det er som om puslespillet faller på plass.
Detaljrikt
Dubuc presenterte på sin side historien om Floppy, en liten figur som er redd for det som skjuler seg i en innsjø. Når han faller i vannet, oppdager han at han kan puste under overflaten. Det som først virker truende, blir gradvis til en venn. For Dubuc var det viktig å la leseren være i tvil: Var opplevelsen virkelig, eller en drøm?
– Små detaljer i illustrasjonene skal gi barn med «ørneøyne» noe ekstra å lete etter, forklarte hun. Dermed kan boka også åpne en samtale mellom barn og voksne om fantasi, frykt og virkelighet.
Bak fortellingen ligger dessuten Dubucs egen erfaring med savnet etter faren.
– Han sa ikke alltid det han følte, fortalte hun, men ga henne likevel trygghet til å bli den hun ville være. Monsteret i innsjøen ble en hyllest til ham – en skremmende, men god skikkelse som hjelper hovedpersonen til å finne mot i seg selv.
Samtalen berørte også vilkårene for barnebøker i Québec. Dubuc beskrev et kreativt og dynamisk marked, men også et marked som presses av fransk og europeisk bokproduksjon. En årlig kampanje, «Kjøp en bok fra Québec» 12. august, har ifølge henne blitt bokhandelens største salgsdag, større enn julen.
Litteraturens rekkevidde
Gustavsson vendte stadig tilbake til det enkle: Han forsøker først og fremst å lage bøker. Likevel beskrev han møtene med barn i Italia, Polen og New Zealand som et bevis på litteraturens rekkevidde.
– Barn er de samme overalt. De ler på de samme stedene som svenske barn, sa han.
Seminaret ga ingen sikker formel for hvordan bøker reiser mellom språk og kulturer. Men Dubuc og Gustavsson pekte begge mot det samme svaret: Når en bok tar barns følelser på alvor, kan den finne veien over grenser – ofte på egen hånd.
Tom Gaudland