Kulturforståelse læres i opplevelsen

Det er noe med kulturen. Den er vi helt avhengige av å kjenne litt til om vi skal forstå mennesker i andre land. Og kulturen er dynamisk. Den endrer seg med tiden og med menneskene og er ikke noe stillestående som er der «en gang for evig og alltid». Den forandrer seg i likhet med alt mulig annet.

Tor Grenness forsøker i sin bok «Kulturforståelse – pensum på 1,2,3» på Cappelen Damm Akademisk å fortelle litt om dette. Han gjør rede for en rekke teorier og forteller både om de ulike «kulturguruenes» tilnærmingsmåte. Richard D. Lewis f.eks. som var mannen bak Berlitz språkskolene, som skrev skriptet til den første engelsk TV-serien på NRK, «Walther and Connie» og som siden kom til å drive et senter for først og fremst språk i England, har på mange måter lagt noen premisser for europeisk kulturforståelse sammen med andre som på ulike måter har satt seg inn i dette.

Forfatteren Grenness  bruk av fremmedord i kulturforståelsen er formidabel, så komplisert og innviklet at det er fort gjort å falle av i teksten. Spørsmålet er om vi blir noe bedre kulturkommunikatorer av å kjenne til mange fine fremmedord. Neppe.

Hva er det vi lærer kultur av? – Jo, av å være til stede og oppleve kulturen. I sosialantropologien finnes det et uttrykk som heter «deltagende observasjon». Det er det du og jeg bør benytte – være til stede, følge med, spørre mer enn vi svarer og fremfor alt lytte.

Her må jeg fortelle noe fra mitt eget liv som gav meg et lynkurs i kulturforståelse. Som 17-åring var jeg på Ceylon, en liten øy sør for India.

Mitt første opphold var fullt av opplevelser. Spekket med inntrykk i flere uker. Jeg lærte meg etter hvert å drikke te, og jeg fikk smake både mango, papaya og ananas. Men jeg møtte noe annet som gjorde et atskillig sterkere inntrykk, og som jeg bærer med meg den dag i dag, over 50 år senere. Jeg møtte fattigdommen, nøden, tiggerne, uteliggerne, menn, kvinner og ofte små barn som sov på fortauet med en papplate som madrass og avispapir som hodepute og dyne, fordi de ikke hadde noe annet sted å bo. Og jeg hørte alle lydene og kjente luktene. Inntrykkene var så skjellsettende at jeg etter hvert snakket mindre og mindre, og sov dårligere og dårligere. Jeg var i en slags sjokktilstand.

Særlig bedre ble det ikke da jeg kom hjem til Norge. Visst var det godt å feire jul med ribbe og surkål, men jeg hadde ikke noe særlig å fortelle fra reisen. Ikke da. Opplevelsene og de sterke inntrykkene måtte bearbeides før jeg kunne fortelle noe videre.

I Sri Lanka har jeg sett europeere, og blant dem mange nordmenn, komme glade og fornøyde til evig sol og sommer. Oppholdet har ikke bestandig blitt slik, for mye annet hører også med i dette landet. Etter hvert har mange blitt tause. De har fått et slags kultursjokk.

Jeg husker første gang jeg kom til det daværende Ceylon en oktoberkveld i 1972. Der var livet ganske annerledes enn hva jeg var vant med fra Tøyen og Ola Narr på° Oslos østkant hvor jeg vokste opp.

Det første som slo meg – bokstavelig talt i ansiktet da jeg gikk av flyet, var varmen. Tropisk og fuktig varme. Helt nytt og uvant. Deretter alle luktene. Og sa° havet av mennesker. De jeg snakket med ristet på° hodet når de mente ja, og nikket når de mente nei. Alt virket veldig fort bakvendt. Og språket. Umulig.

Den første natten på tropeøya i Det indiske hav fikk jeg sove på° terrassen til en advokat som var tamil. Jeg var trett etter den lange reisen, sa° jeg sovnet fort i tropenatten. Det siste jeg husker før søvnen tok meg i sin favn, var mørket. Det stummende mørket.

Plutselig, det virket i hvert fall slik, ble jeg vekker av at noen dro meg i armen og sa:

- Good morning! This is your wake-up-tea, Sir ... – Hva ...?
- Your wake-up-tea, please ...
- Hva...

- Hva ... wake-up-tea, Sir ...

Jeg slo øynene forsiktig opp. Sa° rett på° en ung gutt; en tjener lærte jeg siden. Der sto han stolt med en kopp ekte, varm ceylon-te. De hvite tennene hans var det eneste som lyste mot meg i skinnet fra månen.

- Time ... clock? -  spurte jeg.
- Four thirty, Sir. Your tea, please ...
- Can I have som Coke? Jeg følte meg litt irritert.
- Your tea, please.
Skikken med morgen-te var en overlevning fra den engelske koloni-tiden, og hver morgen fikk husets herre og frue og eventuelle gjester servert te på sengen før det ble lyst. I denne delen av verden blir det dagslys i seks-tiden, og allerede timen etter er det fullt liv i bygatene. Jeg kunne allerede høre summingen fra hovedgaten Galle Road. Ikke minst alle bilhornene.

Dagen begynte. Jeg fikk gnidd søvnen ut av ansiktet. Teen forble urørt. Jeg ville ha noe a° spise.

- Something to eat? - spurte jeg.
- Banana, pineapple, svarte tjeneren.
- Pine ...what?
- Pineapple, smilte den unge gutten.
Ananas, ble jeg forklart. Jeg foretrakk en banan. Ananas hadde jeg aldri spist. Ante ikke hva det var. Vi hadde lite ananas på Ola Narr i begynnelsen av 70-årene.

Dette skisma er interessant i kulturmessig sammenheng. Jeg ville ha cola og ikke te da jeg la° på° advokatens terrasse. Ananas hadde jeg ikke hørt om. En banan var tryggest.

Men den natten lærte jeg mye om kultur og mennesker, og hadde jeg ikke vært der akkurat da, hadde jeg ikke fått med meg denne lærdommen. Kulturforståelse må altså læres på stedet. Det er vanskelig å sette seg inn i både tenner som lyser og morning-tea gjennom en bok på 148 sider, men Tor Grenness har gjort et iherdig og godt forsøk på å gi oss teorien bak alt dette.

Det gjør hans bok til en interessant pamflett.

Jørn-Kr. Jørgensen