Gullkorn fra et levd liv

Med cerebral parese som følgesvenn gjennom 73 år har Åse Marie Pålsrud funnet sin stemme i det enkle og presise. Nå er hun aktuell med diktsamlingen «Åses små gullkorn» – en samling refleksjoner og aforistiske dikt om det vi alle kjenner, men sjelden får sagt.

Åse Marie Pålsrud er født og oppvokst i Brevik. Hun har jobbet som sosionom, reist vidt og levd et liv preget av nysgjerrighet, hundehold og kjærlighet til naturen. Gjennom alt dette har én ting fulgt henne: skrivingen.

– Det har ikke alltid vært lett å uttrykke seg i denne verden for en som meg. Dikt og skriving har vært en god hjelper for å uttrykke meg, men også terapi, sier Pålsrud.

I dag bor hun hjemme sammen med mann og hund, med blomster overalt og penn nær hånden. Sofus, hunden, er hennes trofaste lytter. Det er et liv innrettet mot det nære – og det er nettopp fra det nære at diktene hennes springer ut.

 

Gullkornene samlet seg over tid

«Åses små gullkorn» er ikke en bok som ble planlagt. Den vokste frem.

I løpet av mange år skrev Pålsrud ned korte dikt og refleksjoner – små øyeblikk fanget i ord, etter gode dager og vonde. Noen tekster kom fordi hun trengte å få tankene ut av hodet. Andre kom av seg selv, som hun selv beskriver det, som en stille måte å bearbeide livet på.

– Skrivingen har vært en trofast følgesvenn, uten krav eller forventninger, sier hun.

Gradvis ble tekstene flere. Det som startet som enkle notater, fikk etter hvert en helhet. Et lite korn her, et der – og til slutt nok til en bok, som nå kommer på Lyrikkforlaget.

Resultatet er en samling korte, aforistiske dikt om det vi alle kjenner, men sjelden klarer å formulere. Med et enkelt og presist språk skriver Pålsrud om ydmykhet og selverkjennelse, om gleden ved det nære og smerten ved det vi tier om. De beste diktene treffer med ordspråklig klarhet – som når hun minner oss om at de innbilte sorgene fort forsvinner når de virkelige sorgene kommer, eller lar oss kjenne det første lydløse skriket av ensomhet i hjertet.

 

En stemme som har levd

Cerebral parese har preget Åse Marie Pålsruds hverdag gjennom hele livet. Hun har vansker med å bruke beina og den ene armen, og bruker til daglig rullestol. Mye av livet leves innenfor hjemmets fire vegger.

Men innenfor de rammene har hun skapt seg et rikt liv. Hun drev i sin tid kennel i Vinje, og hun har alltid omgitt seg med farger, blomster og levende vesener. Skrivingens rom har hun aldri forlatt.

– Jeg har gått igjennom masse den tiden jeg har vært på denne kloden, sier hun. – Skriving har hjulpet meg psykisk.

Det merkes i tekstene. Boken bærer preg av et levd liv og en moden ettertanke – ikke av bitterhet, men av en varm og romslig humanisme. Her er ingen pekefinger, ingen store svar. Bare en stemme som har tenkt lenge og funnet frem til at det enkle ofte rommer det viktigste.

 

For alle som søker ro og gjenkjennelse

Pålsrud ønsker at boken skal nå bredt. Hun ser for seg lesere som søker ettertanke, gjenkjennelse – eller bare en stille stund med tekster som ikke krever mer av deg enn det du allerede er.

– Boken passer for alle som liker ettertenksomme og lett tilgjengelige dikt. Den vil særlig treffe lesere som søker ro, gjenkjennelse eller små påminnelser om hva som virkelig betyr noe i livet, uansett alder og livssituasjon, sier hun.

Det er en ambisjon som passer boken godt. «Åses små gullkorn» er ikke en bok man leser fra perm til perm i ett strekk. Den er en bok man tar frem, blar i, stopper ved. En tekst her, en refleksjon der. Nettopp slik gullkorn fungerer best – ett av gangen, og med tid til å kjenne etter.

Spørsmålet om en neste bok er foreløpig åpent. Pålsrud utelukker ikke at det kan komme mer, men er tydelig på at hun ikke vil tvinge frem noe.

– Det viktigste for meg er at det får vokse frem naturlig, slik som denne boken har gjort, sier hun.

Foreløpig er det «Åses små gullkorn» som gjelder – og for mange lesere vil det trolig være mer enn nok.

Mer om boken her: Lyrikkforlaget

 

Redaktør -