Vil vi noensinne oppleve at verden blir et bedre sted å være? Hjelper det å være fast i troen på at Gud eller nestekjærlighet kan flytte fjell? Med diktsamlingen ”Buddha sitter stille i ruinene” egger forfatter Iril Hemmingbye (f.1957) oss til å reflektere over hvordan det hele egentlig henger sammen.
- Strofene i innledningsdiktet gir føringer på hvordan boken er disponert. Første del er sakral, men ikke religiøs: Tungt hviler mennesket i en tro noen har skapt. Andre del er politisk: Oppgåtte stier leder til krig. Tredje del er personlig, men ikke privat: Jeg hører at døren går i lås bak meg, og jeg snur meg ikke…, sier Hemmingbye.
Tekstene skaper en spesiell stemning og gir en klangbunn som har verdi i seg selv. Flittig symbol- og bildebruk er framtredende. Den erfarne leser som ønsker å gå i dybden på de problemstillinger som skjuler seg bak overflaten, vil ha mye å hente. Men fasitsvar på et gitt budskap får de ikke. Det viktigste er å tenke selv og bli mer bevisstgjort.
- Jeg har sterke meningsytringer. Noen av diktene er et varsko. Andre en hyllest. Og andre igjen er en fortettet symbolsk historie. Jeg er opptatt av hva som skjer både nasjonalt og internasjonalt til enhver tid, fortsetter hun.
Boktittelen har hun hentet fra siste setning i et dikt hun skrev etter tsunamien i Thailand i 2004:
Himmel og hav rår vold mot folkeslag
Gudebilder
slått av skrekk
spør etter dagene som kommer
Ingen kan hvile i fedrenes håp
Herskere drukner
Slekters strid står i flammer
Hav herjer i byer, vendt mot eget folk
Landet knuses til ørken
der ingen mennesker kan bo
Røkelse og offerskåler
gråter sårt om natten
Kraftløse driver barn
sukker tungt mot drepte mødres bryst…
Buddha sitter stille i ruinene
- Flodbølgen skylte med seg mennesker fra flere nasjoner uansett tro. Jeg leste om barn som enda levde da de ble funnet, klamrende til sin døde mors kropp. Hva hjalp det å tro, likegyldig hvilket livssyn de drepte hadde? Når det virkelig gjelder, vil vi nok oppleve at den guden vi har, faktisk sitter stille i ruinene. Det ligger en porsjon resignasjon i dette. Vi mennesker har et så stort behov for noe å tro på og noe å lene oss mot som kan overta når vi selv ikke orker mer. Men vi er de eneste ansvarlige for den jorden vi lever på og av, sier Hemmingbye som ser for seg sin versjon av skapelsen på dette viset (kort utdrag):
Fem dråper blod treffer havflaten
Fem hjerteslag lytter til rytmen
når jorden deler seg …
Fem verdensdeler skapt
av brennende vann
Fjell og sletter i tidløst liv
minner og morgendag
slynger reiser ut i rom
Mot slutten av femte dag
bærer du ansvaret
- Det er så mange mennesker i verden som lever i en tragedie; nyhetsbildet er fullt nesten hver eneste dag. Vi greier ikke å ta det til oss. Religion og religionskonflikter spiller dessverre ofte en viktig rolle. Jeg deler mine oppfatninger om blant annet Kosovo, Sion, Jerusalem og Israel-Palestinakonflikten, videre om Kabul og konfliktene i Afghanistan gjennom mange år, der også Norge gikk inn med styrker, om Irak og den blodige konflikten mellom shia- og sunnimuslimer, der byen Fallujah ble viktig under Saddam Hussein. Det gjør noe med meg. Jeg må sette ord på mine tanker rundt de menneskene dette gjelder. Mine dikt er mitt sverd. Vi må aldri glemme hvordan verdens elendighet setter vår fantastisk heldige tilværelse i Norge i perspektiv, sier Hemmingbye.
Inspirasjon, mot og kraft til å stå fram med egen diktsamling har vært en modningsprosess. Hvordan er hun egentlig?
- Jeg er ei veldig ekte Tromsø-Pia selv om jeg har bodd sørpå hele mitt voksne liv. Jeg er utdannet i kunstfag og har undervist mange år i videregående skole. Jeg er lykkelig gift og har fire sønner. Livet har røynt meg. Jeg har opplevd både fortvilelse, angst og mye glede. Alt har gjort meg til et klokere menneske. Jeg er sosial og elsker en fest, men har også et stort behov for det stille rommet og alenetid. Sammensatt, altså. Jeg tror ikke jeg kunne ha skrevet dikt som dette uten en mangefasettert livserfaring, avslutter Hemmingbye.
I mellomtiden sitter Buddha antakelig fortsatt stille i ruinene og observerer. Kanskje han mediterer? Hva kan vi gjøre annerledes?
Christian W. Holst