Kristina Dvergsdal debuterer med diktsamlingen Jeg huker av på at jeg er et menneske. Her forteller hun om veien fra en elleveårings første dikt til en samling som utforsker hva det vil si å være menneske i en digital tid.
Det begynte med en CAPTCHA-test. En av de små rutinene vi alle kjenner: Bekreft at du ikke er en robot. Klikk. Ferdig. Men for Kristina Dvergsdal ble det øyeblikket noe mer.
– Det slo meg med full kraft hvor absurd det er, at en robot skal bestemme at du «kvalifiserer» til å være menneske, sier hun. – Samtidig vekket det en undring i meg: Hva er det egentlig vi huker av på ved å si at vi ikke er roboter?
Slik ble titteldiktet til, og etter hvert dukket det opp flere dikt med samme utgangspunkt. Sakte, men sikkert begynte en større helhet å ta form.
Diktsamlingen har ikke bare én opprinnelse, men tre. Eller «unnfangelser», som Dvergsdal selv kaller dem. Den første går femten år tilbake, til et enkelt dikt der lengselen etter å skrive «trillet ut» som en egen tekst: «Jeg vil skrive vakkert om deg og meg.»
– Dette ønsket handler om en lengsel etter å være et skrivende menneske, en som forvandler til ord både det vakre og det stygge ved livet, forklarer hun. – Det er noe jeg har båret med meg hele livet.
Den andre unnfangelsen er CAPTCHA-diktet, som ga samlingen sitt navn. Og den tredje fant sted på åpningsseremonien på Sigrid Undset-dagene i Lillehammer, våren 2025. Der satt Dvergsdal i salen, i aller høyeste grad i kontakt med lengselen etter selv å være skrivende, da ulike linjer fra egne dikt begynte å ramle ned i hodet hennes.
– «Og vi holder alle fast», «Det trengs dikt om det», «Jeg vil skrive vakkert om deg og meg», sa hodet mitt, forteller hun. – Slik gikk det til at samlingen ble til fem ulike deler der hvert dikt tar utgangspunkt i den samme linjen. Det var enormt frigjørende. Det var som om det å ha en form ga meg en trygghet på at «jeg har noe allerede».
Dvergsdal, som til daglig jobber som norsk- og engelsklærer ved Oslo by steinerskole, har levd med litteratur hele livet. Hun har studert litteraturvitenskap og engelskspråklig litteratur, kjøpt flere bøker enn hun kommer til å rekke å lese, og hun begynte å skrive dikt da hun var 11–12 år gammel.
– Relativt pretensiøse greier, fri for enderim og slikt, sier hun med et smil.
Og i motsetning til annen skriving har diktene alltid vært der, uavhengig av hvor mye plass de har fått. Lyrikken har vært et frirom hun kan hoppe inn i, selv i en travel hverdag.
– Jeg har i over ni år jobbet med en roman. Lyrikken har vært noe jeg har holdt på med nesten litt i smug, men på en god måte.
Også lærergjerningen har gitt næring til skrivelivet. Skolen der hun jobber, har litteratur som eget fag, og Dvergsdal har mange ganger kløpet seg i armen over å få betalt for å snakke med unge mennesker om litteratur.
– Det er et enormt privilegium som gir enormt mye, selv om det også krever sitt i form av rettebunker!
Diktene i samlingen har et tydelig lyrisk jeg, og Dvergsdal legger ikke skjul på at det er hennes egen stemme som klinger gjennom tekstene.
– Det er stilisert, eller kanskje «krystallisert» er et bedre ord, men det er definitivt min virkelighet som avspeiles her, sier hun. – Jeg håper jo at det er skrevet på en måte som nettopp gjennom å være nært og subjektivt kan si noe allment, noe ulike lesere kan finne seg selv i.
Forfatter Siri Amalie Oftestad Aronsen, som har lest samlingen, beskriver den som en bok som «på en naturlig og leken måte viser det menneskelige i å være sårbar i en omskiftelig verden.»
For Dvergsdal handler dette om litteraturens grunnleggende magi – det hun har tilbedt som leser, student, lærer og skrivende. Hun siterer Håvard Rem: «Jeg skriver om meg, du leser om deg.»
Med debuten i boks er ikke Dvergsdal ferdig med å drømme. Romanen hun har arbeidet med i over ni år, venter på henne. Hun spøker med at 95 prosent av alt hun har skrevet skjønnlitterært, er skrevet i juli. Og så er det et nytt diktprosjekt med arbeidstittelen Ekfraser, inspirert av den litterære tradisjonen med å skrive om kunstverk.
– Jeg forelsket meg fullstendig i «Til Eit Astrup-bilete» av Olav H. Hauge som litteraturstudent, forteller hun. – Det ble ekstra sterkt for meg fordi min mors slekt kommer fra Astrups Jølster, og menneskene som Astrup malte og Hauge siden diktet om, resonerte så sterkt med mitt bilde av mine besteforeldre som jeg aldri har møtt.
De siste årene har museumsbesøk blitt en kilde til inspirasjon. Dvergsdal samler bilder som griper henne og skriver om dem etterpå.
– En fantastisk ting ved nå å bli publisert forfatter, er at selv om drømmen går i oppfyllelse, er jeg ikke ferdig med å drømme. Og lengte.
Redaktør -