Ingen skal i lengden trakassere den karrierebevisste advokatfullmektigen Johanne uten å bli møtt med reaksjoner. Bedre blir det ikke av at samme person etter hvert mistenkes for å ha begått alvorlige lovbrudd. Jurist Kari-Grethe Stave (f. 1976) kjenner hverdagen til advokatbyrå og politi fra innsiden, men har lagt på en porsjon morderisk fantasi når hun debuterer med kriminalromanen ”Den som synder, sover sjelden”. Inspirasjonen har hun hentet fra egne erfaringer.
- Jeg fikk ideen da jeg jobbet som advokatfullmektig i et stort advokatfirma i Oslo for en del år tilbake. Det begynte egentlig som en notis fordi jeg var irritert på en ganske dominerende person i miljøet. Det kan kanskje sies at den i starten het ”Hevnen er søt som blod”. Notisen utviklet seg etter hvert; det dukket opp karakterer og historier, og en stund senere ble det til en bok, sier Stave.
Boken passer for alle som liker spenningsromaner og kanskje særlig thrillere. Det er flere i juristkretser som har fått lese den; en del av dem kjenner seg igjen. Men man trenger absolutt ikke være jurist for å lese den. Tittelen speiler dualiteten i romanen og har mye å gjøre med hovedpersonens tankeliv.
- Boken handler om Johanne som jobber i et stort advokatfirma i Oslo. Hun har en del problemer både på jobb og privat, men mye utspiller seg i hennes tanker og drømmer. Dette er en person som er flink og samvittighetsfull, og som nok tenker altfor mye på andre og hva de tenker og mener. Hennes problemer eskalerer når drøm og virkelighet blir vanskeligere å skille, forklarer Stave.
Hun vedgår at Johanne har en del likhetstrekk fra henne da hun var yngre, men at romanfiguren likevel skiller seg ut, og i dag føler hun seg ganske annerledes fra henne. Hun ønsket å gi henne en hobby, og da var det naturlig å velge kunst siden hun selv driver en del med det. Staves malerier har vært utstilt på blant annet Galleri Pingvin, som er et av Europas største gallerier for samtidskunst.
- Jeg opplever ingen stor kontrast i dagliglivet mitt ved å bli forfatter. Jeg har alltid skrevet mye ved siden av alt annet. Jeg har flere manus liggende og jobber alltid med ett eller flere av dem i ferier. På kvelder der jeg husker å skru av fjernsynet, får jeg også skrevet en del. Det er klart at det i perioder er mer å gjøre med et manus, men jeg opplever ikke dette som vesentlig annerledes enn andre perioder. Jeg er nok en person som alltid har mye å drive med, sier Stave.
Det er lov å strekke seg langt i sine villeste drømmer – kanskje helt til en invitasjon fra Frederik Skavland?
- Ha, ha. Det hadde jo vært hyggelig om han gjorde det. Mine ambisjoner er først og fremst å kunne forsvare all den tiden jeg bruker på bokskriving, fordi det er noe jeg virkelig liker å drive på med. Om boken er spennende nok for Skavland eller andre av hans kaliber, gjenstår å se. Deltakelse på slike programmer fordrer jo ofte at man er interessant som person også, og det tror jeg for min del kommer an på øynene som ser. Jeg har aldri prøvd å være en spesiell eller annerledes person, men er veldig opptatt av å gjøre de tingene jeg har lyst til, uavhengig av hva andre mener jeg burde gjøre. Jeg blir nok av enkelte oppfattet som litt sær. Jeg har hatt et innholdsrikt liv, og i de rette miljøene kan jeg nok fortelle om ganske mye spennende, men i andre sammenhenger blir jeg stille og mer en observatør. Det er nok forfatteren i meg som observerer, for i slike stunder hender det ikke rent sjelden at jeg noterer meg ting jeg vil ha med i nye bøker, utdyper Stave.
Hvem er hun egentlig?
- Jeg er en person med en god porsjon humor, mye fantasi og en del pågangsmot. Jeg holder det jeg lover, og lover meg til tider bort til litt for mye. Derfor er jeg som regel ganske opptatt og må si jeg stort sett trives med det. Når man har mye å gjøre, får man også gjort mye. Jeg skulle gjerne hatt flere timer i døgnet. Jeg er engasjert, men ingen person som må mene noe om absolutt alt. Helt fra jeg var liten har jeg vært opptatt av å forsvare folks handlinger og meninger. Det finnes som regel en forklaring på alt. Jeg liker imidlertid ikke at folk baksnakker i den hensikt å framheve seg selv eller å rakke ned på andre. Da reagerer jeg ganske sterkt. Jeg er opptatt av integritet og forsøker alltid å gjøre det som er riktig. De gangene det glipper, får jeg en svært dårlig dag etterpå. Til tross for den første arbeidstittelen på manuset mitt, ”Hevnen er søt som blod”, pleier jeg ikke å like gjengjeldelse, avslutter Stave.
Da hun jobbet som dommerfullmektig i domstolen i Ofoten hadde hun nær kontakt med friomsorgen der oppe. Samfunnsstraff synes hun er en god måte å gjøre opp for seg på framfor å sitte passivt i fengsel.
Romanfiguren Johanne er nok av det mer heftige slaget. Mestrer hun å besinne seg i siste sekund?
Christian W. Holst