Jeg er fremdeles her

16.07.2018
Jeg er fremdeles her
Forlagshuset Publica
Veronica Kristoffersen

Da denne boken gikk i tredje opplag, skjønte vi at vi hadde truffet en nerve. Det er allerede kjent at mørketallene over mennesker som lever i forhold hvor de blir mentalt eller fysisk mishandlet, er store. Likevel er det en sak som belyses altfor sjelden, og skal vi tro populariteten til denne boken, er det så absolutt behov for at flere får innblikk i de komplekse problemstillingene som ligger bak slike forhold.

Vi overlater ordet til forfatteren selv.

Mitt navn er Veronica Kristoffersen. Jeg er født på Østlandet i 1971. Har tre fantastiske barn – to gutter og ei jente. Jeg jobber som sykepleier, og har bred erfaring og kunnskap innen helse, omsorg og pleie.

Alt begynte med en dagbok, en ide fra en psykiater. Daglig nedskrevne ord fra dagene og månedene som gikk, var den eneste måten jeg kunne utrykke mine egne følelser. En fin form for terapi. Det å kunne skrive seg vekk fra alt det vonde.

Alt kjentes så forferdelig smertefullt. Jeg orket ikke lenger å prate med andre. Det var jo ingen som kunne forstå hvordan mitt liv virkelig var. Hvordan skal et annet menneske forstå hva jeg prøver å utrykke, om de aldri selv har levd i en lignende situasjon? Som mange sier: Jeg skjønner hvordan du har det. Gjør de det? Eller er det bare noe en sier for å uttrykke medfølelse?

Når jeg orket å fortelle hvordan jeg hadde det til mennesker rundt meg, ble ofte svaret: «Du må få han vekk fra livet ditt!» Det var lettere sagt enn gjort. Hadde det vært så enkelt, da hadde det ikke vært noe problem. Skulle ønske det var slik! Det rare var at jeg elsket han, selv om han gjorde meg vondt. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor, men slik var det. Etter en stund ble denne levemåten en normal hverdag, og jeg glemte hvordan livet virkelig skulle se ut! Hva var rett, og hva var galt? Han hadde også sine fine øyeblikk, men de kom som regel etter utbruddene. Det var nok de periodene jeg levde på. Da var alt eksplosivt godt.

Selv om jeg ikke ville leve på denne måten, kom jeg meg ikke unna. Jeg ble som låst og lukket til meg selv, isolert. Jeg levde til slutt i en boble av redsel, og jeg klarte ikke å slite meg bort. Tapet av krefter og energi gjorde meg virkelig syk; jeg var ikke lenger meg selv. Alt ble mørkt. Dessverre er dette vanskelig å skjønne, bortsett fra for dem som har opplevd noe lignende.

Jeg valgte tittelen «Jeg er fremdeles her» fordi jeg overlevde alle traumer. Sterkere enn noensinne, og med erfaringer jeg kan bruke for å hjelpe andre ut av vonde tider. Jeg har virkelig fått en lærdom om hvordan livet ikke skal være. Nå er jeg mer årvåken enn noen gang.

Jeg har et ønske om at min historie vil øke forståelsen av at forhold med fysisk, psykisk og sosial vold før det er for sent, eller at du blir sittende fast. Denne typen kjærlighet er ikke ekte, men heller en elskverdighet basert på taktisk manipulasjon. Det er det boken går ut på: den usynlige hjernevaskingen som du ikke legger merke til. 

Et av målene med boken er å løfte frem hvor viktig det er å anmelde alle hendelsene eller truslene. Det føles ofte som bortkastet energi og tid. Du har ikke mye å gå på der og da; du er konstant trøtt og føler deg som ingenting, fordi du med tiden tror på alt personen sier – du blir usynlig! Men noe av det viktigste du kan gjøre, er å anmelde hendelsene til politiet. Selv om anmeldelsen blir henlagt, blir den registrert. Da har du noe å støtte deg til ved eventuelle fremtidige rettsaker eller lignende. Du vinner på det til slutt!

Budskapet med boken er at det finnes hjelp for kvinner og menn til å komme seg vekk fra slike parforhold. Ønsket er at mine ord vil bli et hjelpemiddel, at de utsatte skal kunne kjenne seg igjen i hva jeg skriver, før det går for langt. Kanskje jeg kan forhindre at leseren blir et neste offer. Kanskje mine lesere slipper den vonde tiden i etterkant. Fordi det er tiden jeg kjempet som mest. Jeg håper at jeg kan være til hjelp!

Jeg ser også at dette med vold i parrelasjoner fortsatt er «tabu» i det norske samfunn. Jeg har valgt å dele min historie da jeg ønsker å løfte frem denne problematikken i samfunnet vi lever i. Det er belyst mer i media den siste tiden rundt dette, men fortsatt altfor lite. Det er et emne som skremmer de fleste; folk vet ikke hvordan de skal handle om noe slikt oppstår. Det kan skje en av dine nærmeste, en venn eller din nabo. Hva kan du gjøre?

Om vi skal kunne hjelpe og støtte hverandre, må vi ha mer kunnskap og en bredere forståelse. Vi i Norge har store kunnskaper på somatikk; vi kan lett utføre ABC. Det sitter i beinmargen på de fleste, men dette området er et heller ukjent tema å forholde seg til.

Det vil antageligvis være mange som kjenner seg igjen i hva jeg har skrevet. Dessverre er det for mange av oss, som har opplevd det samme som meg. Bare i lille Norge finnes det 150 000 registrerte saker. Tenk deg alle som ikke anmelder! Mørketallet overstiger helt sikkert de anmeldte. En skremmende verden vi lever i.

Et annet mål med «Jeg er fremdeles her», er å løfte fram hvor viktig oppfølgingen fra støtteapparatet er for den det gjelder og deres pårørende. Viktighetsgraden av at alle blir sett på som ulike individer. Behandlingen må foregå i et individuelt perspektiv; vi mennesker tenker, opplever og føler forskjellig. Boken burde være lærerik litteratur for studenter innen helse- og politisektoren. Kanskje vil den kunne gjøre det lettere å binde teorien til det praktiske arbeidet.

Målgruppen for min debutbok er både ungdom og voksne. Kanskje mest menn og kvinner som er i startfasen av et forhold som ikke fungerer så bra. Eller de som har vært utsatt for det samme som meg. Jeg vet så vel hvordan det føles. Jeg kjente meg alltid så ensom. Men jeg vil at leseren ikke skal kjenne på denne ensomheten. På en merkelig måte føles det godt å vite at en ikke er alene om å ha vært utsatt for vold.

Boken er skrevet ut fra hvordan jeg levde disse årene. Jeg har skrevet rett fra hjertet; alt har dessverre vært reelt. Jeg har prøvd å skildre hvordan det var å leve i frykt og redsel, hva det kan gjøre med et menneske. Angsten som tok overhånd, netter uten søvn og en konstant smerte som aldri ville gi seg. Jeg har også prøvd å belyse de ulike gruppene av vold, og hva som er verst. De fleste tenker nok at det er den fysiske volden som er den mest smertefulle. For meg var det ikke det. Det var helt klart påvirkningen som ødela den sosiale delen.   

Boken får du blant annet på:

forlagshusetvest.no/no/shop/jeg-er-fremdeles-her-988

psykopaten.info

 

Lever du eller noen du kjenner i et hjem hvor det utøves psykisk og/eller fysisk vold? Besøk også gjerne:

dinutvei.no

hvorlite.no

politiet.no/rad

taushettarliv.no

Redaktør -

Nyheter

Slutt på blomsterkvastene!

Slutt på blomsterkvastene!

20. september fyller Norsk Forfattersentrum ...

Blodig alvor i landsbyen

Blodig alvor i landsbyen

Det blir blodig alvor når litteraturentusiaster ...

En narkoman tar oppgjør med seg selv

En narkoman tar oppgjør med seg selv

Journalist Bjørn Hoel debuterer med ...

Samhold blir tema for ytringsfrihetsfestivalen ...

Temaet for den årlige Kapittel-festivalen ...

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Teater og revy

CIRKUS CIRKÖR på norgesturné - og kommer til Sandnes kulturhus 5. og 6 mai

CIRKUS CIRKÖR på norgesturné - og kommer ...

Svenske nysirkusstjerner sprenger grenser ...

Hold deg fast, og velkommen til Nordting!

Hold deg fast, og velkommen til Nordting...

Furoren seiler i kjølvannet når ...

Teaterstykket Closer med Nicolai Cleve Broch, Anders Danielsen Lie, Andrea Bræin Hovig og Gine Cornelia Pedersen

Teaterstykket Closer med Nicolai Cleve Broch, ...

CLOSER Av Patrick Marber Oversettelse og ...

Heia Flåklypa! På turné med Riksteatret

Heia Flåklypa! På turné med Riksteatret

Solan, Ludvig og den store melkespannkastekonkurransen ...

«Bæ, bæ lille» settes opp igjen

«Bæ, bæ lille» settes opp igjen

Små og store kan glede seg. Det blir ...