Lyrikkforlaget
Jørn Bråten
Hva kan være poetisk med en regnfrakk?
Jørn Bråtens flørt med bokstavene KKK fikk et annet utfall enn han hadde regnet med. Men det lærte ham i det minste å leke med ord. Med Taktløse tekster & viltre vers debuterer han som forfatter.
– Jeg deltok en gang på et web-kurs i å lage web. Målet var å kode egen web-side med selvvalgt tittel og tema, og jeg kalte sida mi for KKK – det skulle stå for Korps, Kniv og Kano. I løpet av 20 minutter hadde jeg fått mer enn 500 besøkende, og jeg forsto at jeg hadde bomma litt på målgruppa, ler Bråten.
Han er fra Sandefjord, men har bodd halve livet i Lørenskog. Bråten beskriver seg som en stille og forsiktig person, «sånn egentlig».
– Født passe beskjeden, vil jeg si, men med alderen har jeg lært meg å ligge litt mer frampå. Jeg har etter hvert blitt flinkere til si hva jeg mener, og jeg setter gjerne ting litt på spisen. Ofte ertende, kanskje, og noen kan nok oppfatte meg som litt provoserende. Men det er aldri ondsinnet.
Musikalsk har han alltid vært. Karrieren startet i Guttemusikken og fortsatte, mange år senere, i Veterankorpset.
– Korpsmusikk har mye for seg. Musikalsk, selvfølgelig, og ikke minst sosialt, konkluderer Bråten.
Språk opptar forfatteren fra Lørenskog.
– Om jeg ikke var spesielt god i norsk på skolen, har nok språket etter hvert modnet i meg. Jeg er blitt veldig var for språkblødmer, særlig i sosiale medier. Men det er også mange journalister som leverer mye rart, både i formulering og grammatikk.
Taktløse tekster & viltre vers ble til under pandemien.
– Jeg har alltid skrevet og rimet litt fra tid til annen – festsanger og den slags, men ikke noe mer enn det. Da koronaen drev oss i isolasjon, var det mange ord og meninger som ikke fant noen annen vei ut, og jeg begynte å skrive ned enkelte formuleringer som jeg fant rim og rytme i. Etter hvert så jeg at det kunne bli en form for struktur i notatene, og versene begynte å ta form.
Bråten fikk gode tilbakemeldinger på det han leste for venner og kjente, og han slapp også til med diktene sine på et sommerarrangement i Ula, ikke langt fra Sandefjord.
– Det ble såpass vellykket at jeg søkte kontakt med et forlag.
Resultatet er å finne mellom stive permer; en vill ordlek som ganske sikkert vil treffe «rett hjem» hos leserne.
– Det er ingen utpreget rød tråd i boka mi, i hvert fall ingen som er tilsiktet. Jeg skriver det som faller meg inn etter hvert som det faller meg inn – og mye av det som faller inn faller også ut igjen, flirer Bråten.
Målgruppa er stort sett folk på hans egen alder, uten at det nødvendigvis er noen ulempe.
– Jeg innser at referansene mine stort sett hører min generasjon til. De som er yngre har jo ikke samme relasjon til for eksempel Egner, Vestly og Prøysen, slik som vi hadde, og de reflekterer nok heller ikke på samme måte over hvordan mobiltelefonen har tatt seg plass i livene våre.
De viltre versene skildrer stort sett oppdiktede situasjoner, men den ferske forfatteren utelukker ikke at noe av innholdet kan ha et snev av rot i «en eller annen virkelighet».
– Men diktene Balansekunst, Det rimer og Dansegulvet skal jeg ikke forsøke å juge meg bort fra – de er i høyeste grad basert på egen virkelighet, røper Bråten.
Å gi ut bok har gitt mersmak for ordsmeden fra Lørenskog.
– På et tidspunkt avsluttet jeg arbeidet med manuset til Taktløse tekster & viltre vers, som nå altså er blitt min første bokutgivelse. Likevel har jo ikke nettopp idéstrømmene og trangen til formuleringer på rim og i vers stoppet opp, og allerede nå foreligger den spede begynnelse på en mulig neste bok. Når den eventuelt utkommer gjenstår å se, men tittelen er i alle fall på plass – den skal hete Viser og Vers eller Vice Versa.
Redaktør -