Lyrikkforlaget
Hans Günther Bonenberger
Hans Günther Bonenberger har eit liv bak seg som få andre. Han er fødd i Aust-Tyskland, men flykta til Vest-Berlin som femåring og blei seinare bortadoptert til Noreg som Berlinarbarn. No er han ei av dei mest særeigne stemmene i norsk lyrikk.
Livet til Hans Günther Bonenberger kan ein lesa som ein roman. Han vart fødd i 1950 i Neuruppin i det som den gongen var Aust-Tyskland. I 1955, då han berre var fem år gamal, flykta han saman med mor si og søstera til Vest-Berlin – midt i ei kald og urovekkande tid. To år seinare, i 1957, vart han send til Noreg som ein del av det kjende Berlinarbarn-programmet, ein humanitær ordning der norske familiar tok imot barn frå det krigsherja og delte Berlin for ferie og rehabilitering. For Bonenberger enda ferieopphaldet med at han vart bortadoptert – og Noreg vart heimlandet hans.
I dag, som syttiåring og vel så det, er han ein produktiv og ettertrakta poet med ei stemme som er heilt si eiga.
Venta til han vart syttiåring
Bonenberger debuterte som poet seint i livet – noko han sjølv ser på som naturleg. Han hadde eit langt og mangfaldig yrkesliv bak seg, med brei arbeidserfaring og sterke interesser for musikk og idrett. Tidleg i livet gjekk det mykje i songtekstar, reising og band-opptredenar. Nokre strofer vart til tekstar, og etter kvart kom somme av dei på trykk i aviser og magasin. Men det var ikkje før han runda sytti at han for alvor gjekk inn i «bok-bobla».
Debuten kom med Lealaus grind – Alt heng saman i 2022. Sidan har han ikkje stoppa: Høytørkeseng kom i 2023 og Mellom jord og himmel i 2024. No er han atter aktuell med si fjerde samling: Kvilestein.
Ein stad å stoppa opp
Tittelen Kvilestein er henta frå diktaren sine eigne minne.
- I oppveksten var kvilesteinen ein stad dei stoppa opp på veg til sætra – ein utsiktstad, ein naturleg pauseplass. Steinen var kjend for alle som gjekk forbi, og det var ikkje uvanleg å gje han eit venleg «god dagen», seier Hans Günther Bonenberger. For Bonenberger er dette biletet noko meir enn nostalgi: det er eit symbol på noko tidlaust, eit rom som rommar det meste.
Diktsamlinga spenner vidt i tematikk og tone – frå det inderleg kjenslemessige til det leikande og humoristiske. To av dei berande dikta, «Strå» og «Kvilestein», opnar opp for djup refleksjon utan å verta påtrengjande. Her vever Bonenberger saman det magiske og det kvardagslege med ei var hand, medan smilet sjeldan er langt unna.
Kontemplativ humor og djupne hand i hand
Det som skil Bonenberger frå mange andre lyrikarar, er det han sjølv kallar ein «kontemplativ humor» – ein eigenart i diktinga der glede og djupne går hand i hand. I «Smultring» personifiserer han den velkjende ringforma godsaka med smidig presisjon, medan «Vesle larve» let lesaren følgja larven som heng dinglande i puppa, for så på mystisk vis å sprengja seg gjennom veggene og falla ut som ein vakker fivreld. Ein sommarfugl er fødd.
I dikta «Ingenting var som før» og «Lilje» kjem det autentiske og kjenslemessige tett innpå. «Sorga» trollbind med si knappe, nesten musikalske form. Det er mykje å dvela ved i denne diktsamlinga – den har det Bonenberger sjølv kallar «gode lommer», stader der tida stoppar litt opp og lesaren får pusta.
Han skildrar boka som litteratur for alle: - Her kan ein segla på overflata og slå seg til ro med det, samstundes er det nok av fjell å bora i – det er både djupn og breidd, seier han.
Den rytmiske og munnlege tonen i fleire av tekstane gjer dei lett tilgjengelege, men under overflata ligg det lag på lag.
Tap, kjærleik og det metafysiske
Den første delen av diktsamlinga gjev plass til tap og kjensla av å stå åleine etter ein avriven kjærleik. Bonenberger er ikkje redd for å gå nær. Han levandegjer det materielle gjennom personifisering – ein løpar, ein smultring – og opnar dermed for eit samspel mellom det synlege og det usynlege, det han gjerne kallar det metafysiske.
- På spørsmål om kva som er verkeleg og kva som er fiksjon i boka, vil eg seia ja takk – begge deler, seier han. Konkrete bilete finst det over alt, men dei har fleire lag. I skjeringspunktet mellom det uforståelege og det vi kan fatta, er det mykje magi – og den magien lever sitt eige liv.
Kjelda er langt frå tørrlagd
Bonenberger viser ingen teikn til å sakka farten. Han skildrar skrivelysta som eit trufast reisefylgje – noko som alltid er der når han vaknar til ein ny dag. Hovudet er ein ny stad kvar morgon, og pennen følgjer etter.
- Det er ingen grunn til å stoppa med skrivinga så lenge kjelda ikkje er tørrlagd – og det er ho heldigvis ikkje, seier han med ei varme som pregar heile samtalen.
For lesaren som er på jakt etter noko å kvila ved – både på overflata og i djupet – er Kvilestein ei samling det er verdt å ta med seg på vegen.
Redaktør -