Skal kjærligheten skjule alle våre synder? Svaret er ja, svaret er nei. I et samliv er det viktig at partene tar vare på hverandre. Det er viktig å ikke lete etter feil, men etter det man setter pris på og gleder seg over hos den annen. Rett og slett å være positiv.
Leter man etter feil, så finner man feil. Det gjelder i alle forhold av menneskelig natur, men i kjærlighetens navn kan man overse og tilgi mye. Og det er det viktig at man gjør fordi man selv er avhengig av den samme kjærligheten hos
den annen og andre.
Men skal man skjule alt? Selvfølgelig ikke. Det finnes ting som både må og skal opp og fram i lyset fordi det er galt, så galt at det også er galt å leve med sannheten om det.
Norsk rett er slik at man er fritatt for å vitne mot ektefeller og barn, men der hvor man mener at ting bør komme fram, vil man kanskje angre et helt liv på at man eventuelt ikke har sagt fra om overtramp og det som er vanskelig. I å si fra ligger det mange ting. Noen går for langt i livet – og da kan være på plass med et vink.
Hele tiden begår vi mennesker feil. Feil som ikke er av en så alvorlig karakter at det krever noen videre forføyning, men likevel slik at man stusser. Da kommer kjærlighetens vidunderlige glemsel inn i bildet. Kan vi bade hverandre i den, er det ingen fare for et forhold. Men det skal krefter, energi og kjærlighetsevne til å se og til å virke i dette.
Og møter man den annen på denne måten, vil man selv bli møtt på samme måte. Da kan samlivet fungere som det skal – i gjensidig respekt, forståelse og ikke minst omsorg.
En prest sa under en vielse mens han så brudeparet dypt inn i øynene: «Dere skal være formann i hverandres fanklubb, og når en av dere slår på PCen, er det navnet på den annen som skal komme opp og ønske velkommen».
Klokt sagt, og en sterk påminnelse om hvor viktig det er å holde hverandre levende i hverandres tanker og sinn – enten PCen er på eller av.
Jørn-Kr. Jørgensen