Livet har vært spennende så langt, men av og til har jeg hatt en følelse av at det har vært et nummer for stort for meg. Det betyr at innimellom har opplevelsene vært store og mektige – livsbejaende, men også slik at jeg har spurt meg selv om jeg virkelig skal oppleve dette.
Men hvis noen skulle finne på å spørre: Hva er det største som har skjedd i livet ditt? – så er svaret: At jeg har fått to barn og foreløpig ett barnebarn. Det er en dyp og inderlig glede, og først når jeg har fått egne barn og ett barnebarn, kan jeg forestille meg hvordan mine foreldre og andre foreldre må ha hatt det og har det i forhold til sine barn. Hvis noe har vært spennende i livet, så er det nettopp det å bli far og bestefar.
Den alvorligste enkeltepisoden i mitt liv, er å ha vært med på deler av tsunamien 2. juledag i 2004. Jeg var i Sri Lanka og stod tidlig opp den dagen for å reise til det store Mt. Lavinia-hotellet like sør for Colombo. Underveis ble jeg oppmerksom på en stor folkemengde, men i øyekroken hadde jeg noen hundre meter tidligere registrert mennesker som lå og fløt i en kanal. Jeg hadde også vært innom den lokale internettkafeen og lest helt overfladisk om at det var en flodbølge underveis i Sørøst-Asia, men jeg tenkte at det angikk ikke meg. Jeg hadde likevel sendt en mail om dette til Norge, til Haugesund, for å si at alt var vel med meg.
Nå var jeg plutselig midt oppe i det. Folk løp som gale. Bølgen skyllet inn over strandlinjen, tok med seg mennesker og ting ut i havet og brakte det tilbake. Det meste var ødelagt og menneskene døde – druknet. Klokka var ca. 09.30.
Det er vanskelig å skrive om dette, og det er vanskelig å gå inn i det med noen linjer som her. Dette var alvorlig og vanskelig, og ennå har ikke tsunamiens etterdønninger lagt seg i Sørøst-Asia. Vel 35 000 mennesker mistet livet under tsunamien i Sri Lanka; de færreste i Colombo-området. Fremdeles sliter landet med tapene av menneskeliv og de materielle ødeleggelsene, men den menneskelige smerten kan ikke måles i noen ting – og den har ikke noe med penger å gjøre.
Opplevelsene langs livets ofte kronglete landevei har vært både positive og negative. Jeg har vært rammet av alvorlig sykdom, men jeg vil – som de fleste andre – gjerne leve. Jeg føler meg litt i slekt med en gammel journalistkollega i Brooklyn. Han hadde ikke tid til å dø. Livet var så spennende at han bare måtte være med i fortsettelsen – ”in the next chapter”, som han gjerne uttrykte det.
Men av og til har som sagt livet vært et nummer for stort for meg. Da har jeg satt meg ned og funnet ro i refleksjonen. Jeg kunne sikkert like gjerne ha brukt musikk eller gått en lang tur i Rondane, men i selvrefleksjonen har det for meg vært mye å hente. En kombinasjon hadde kanskje vært det beste, men jeg har altså reflektert, og på den måten fått nye innfall som har båret meg videre fordi tanken er fri og assosiasjonens mulighet helt uten begrensninger. Dette har gitt meg en indre ro og styrke som har hjulpet meg til å finne ut mer om meg selv og min måte å reagere på – og jeg har også lært litt om andre.
Dette krever tre ting:
- vilje,
- selvdisiplin,
- tid.
Det er en luksus enhver burde unne seg i en travel hverdag. Det er billig og det gir svært mye tilbake. Det er kanskje snarere en problemstilling for mange om man tør å stille seg selv de vanskeligste spørsmål – ”de eksistensiella frågor”.
Jeg skriver at ”livet ofte har vært et nummer for stort for meg”, men jeg skal samtidig betro deg en hemmelighet: Alle svarene på alle ting og forhold i ditt og mitt liv ligger inne i oss. Vi har selv ALLE svarene. Det er derfor selvrefleksjonen er så viktig og nyttig. Den gjør det rett ut sagt lettere å leve.
Tenk på det, du!
Jørn-Kr. Jørgensen