Ord og virkelighet i liv og død

25.12.2017

– Du kommer til å dø av et kraftig hjerneslag eller av et nytt, kraftig hjerteinfarkt, sa overlegen til meg ved en kontroll etter mitt tredje hjerteinfarkt i 2010. Direkte og rett på sak og uten å legge så mye som en plasterlapp i mellom. Her var det sannheten og kun sannheten som gjaldt.

I ett minutt eller to ble jeg sittende som fjetret. Dø? Jeg? Var jeg ikke nettopp reddet til livet? Og så forteller overlegen hvordan jeg kommer til å dø...

– Men vi kan utsette det med noen år, fortsatte legen. Du må ta de medisinene vi foreskriver, du må legge om kostholdet og du må begynne å trene. Begynn jo før, jo heller. Husk at det handler om livet ditt. Bare livet ditt. Vi kan hjelpe deg et stykke på vei, men resten må du gjøre selv.

 

Jeg gikk ut i hverdagen og ble gående fra sykehuset til arbeidsstedet mitt og tenke. Dø? Nå? Hva hvis jeg døde nå? Hvis alt var over? Hvis ingen fikk se meg mer? Overlegen hadde jo fortalt meg hva jeg ville dø av. Var det bare å vente, eller skulle jeg gjøre som han sa – legge om livet?

Et øyeblikk vil jeg rekapitulere hendelsesforløpet: En sensommerdag jeg gikk hjem fra jobben oppover en bratt bakke ved Enerhaugen i Oslo, kjente jeg en tung og vond smerte i brystet. ”Hjerteinfarkt”, tenkte jeg.

Jeg kom meg til bilen og inn i bilen, inn bak rattet og startet motoren. ”Vekk med smerten.” Jeg hadde dårlig tid og skulle i butikken for å handle til et forestående selskap. Jeg rygget ut og kjørte. Smerten var borte.

Jeg handlet og tenkte ikke noe mer over hva som hadde skjedd. Selskapet ble gjennomført med glans og god mat, og da gjestene gikk var det med forsikringen om at vi snart skulle treffes igjen.

Vi ryddet bordet, satt alt inn i oppvaskmaskinen og gikk og la oss. Natten falt på og det ble stille der vi bodde.

Kl. 04.30 våknet jeg av at jeg måtte på toalettet; dessuten kjente jeg den samme tunge og vonde smerten i brystet. Jeg stod opp, gikk på toalettet, satte meg deretter i stuen og klappet katten i håp om at smerten skulle forsvinne, men etter ti minutter var det verre enn da jeg våknet.

Jeg vekket min hustru og sa: ”Du må ringe Legevakten; jeg har fått hjerteinfarkt!” På en, to, tre og sikkert raskere var hun i telefonen på 113 og sa: ”Jeg har en mann her med smerter i brystet.”

Legevakten holdt kontakt med henne for å beskrive min tilstand helt til ambulansepersonellet var på plass i leiligheten vår og foretok de første undersøkelsene. Legevaktsentralen spurte ikke en gang om hvor vi bodde – alt må ha kommet fram på skjermen ved Legevaktens sentralbord.

Ambulansepersonellet tok meg med til Legevakten. Min kone fikk være med. Etter et kort opphold i et mottakelsesrom hvor blodprøver og andre hjerteprøver ble tatt og nitroglyserin og morfin gitt, ble jeg kjørt med blålys og sirener til Ullevål universitetssykehus hvor jeg umiddelbart ble operert. Nitroglyserinen åpnet årene så blodet skulle passere i årene bedre, og morfinen ble gitt for å fjerne smerten som automatisk skaper en ekstra belastning slik at hjertet arbeider tyngre.

Jeg kom direkte inn på operasjonsstuen. En relativt ny teknikk gjør det mulig å gå inn i pulsåren via håndbaken eller lysken, og kirurgen informerte meg om at han først ville forsøke pulsen i håndbaken.

Et bedøvende stikk var alt jeg kjente. Deretter trakk legen lange instrumenter gjennom årene fram til hjertet. Infarktet ble lokalisert takket være røntgen og jeg kunne selv følge med på hva som skjedde på en stor skjerm. Det gjorde overhodet ikke vondt, blant annet fordi det i blodårene ikke finnes nerver.

 

”Jeg skal sette inn en stent”, sa kirurgen, ”et lite forskalingsrør som holder blodåren din oppe, men først skal jeg åpne opp ved hjelp av en liten ballong.” Som sagt, så gjort. Om dette var det som kalles for mikrokirurgi, vet jeg ikke, men det var imponerende å følge med på.

Etter 40 minutter var det hele over. Etter en natt på Ullevål, kom jeg til Lovisenberg Diakonale Sykehus og fikk all verdens god pleie. Legen der fortalte at de hadde funnet nok en tett åre på hjertet, men som de valgte å ikke gjøre noe med fordi ”blodet kanskje fant sine egne veier”.

Jeg fikk fornuftige medisiner og etter seks uker begynte jeg å trene. Trening har aldri vært mitt store ideal, men nå hang jeg med når fysioterapeuten ropte oppmuntrende ord i sykehusets gymnastikksal. Selvfølgelig forsto jeg at dette var det ikke bare mening, men dyp mening i.

Så gikk dagene. Jeg trente litt og tok medisiner, begynte å spise grovt fullkornbrød, kutte ut en del saker med fett og var nøye med å spise umettet fett fremfor mettet.

Smør på brødet har jeg aldri brukt. Alkoholinntaket er så godt som null. Og jeg har aldri røkt. Alle fordeler var på min side. Jeg begynte bevisste å spise mer

 

 

 

frukt og grønnsaker og det som kalles ”fem om dagen.”

Endelig ble det påske. Påskeaften slo et nytt hjerteinfarkt til. Den åren som var tett slo seg vrang og et nytt infarkt var et faktum. Igjen reiste jeg til Legevakten, igjen ble jeg kjørt til Ullevål universitetssykehus – og på operasjonsbordet, mens kirurgen holdt på, skjedde det: Jeg fikk et nytt, såkalt prosedyrerelatert infarkt.

Der og da var gode råd dyre. Jeg ble ”dopet” ned med valium, morfin og nitroglyserin. Alt gikk rundt for meg. Jeg ropte og skrek og ba legene om å holde opp og bli ferdige, men de jobbet trofast og stødig og lot seg ikke affisere av hva jeg sa. De hadde en jobb å gjøre – og gjorde den.

Etter en time eller halvannen var alt over. Da jeg kom ut fra operasjonsstua trodde mine nærmeste at jeg var død, men tiden var ikke inne. Jeg fikk en god natts søvn, og neste morgen, mens min kone satt på sengekanten, kom ansvarlig kirurg som hadde utført inngrepet og fortalte at de hadde satt inn fire stenter for å åpne opp der de kunne. ”Operasjonen var svært vellykket”, sa kirurgen,

Jeg pustet lettet ut. Under rekreasjonsoppholdet på Lovisenberg Diakonale Sykehus ukene etterpå fikk jeg god tid til å tenke og reflektere over hva som hadde skjedd, og overlegen ga meg en klar beskjed: ”Like viktig som medisiner mot høyt blodtrykk, kolesterol og blodfortynnende medikamenter, er det at du trener og er aktiv.”

Jeg var med på trening på sykehuset to ganger i uken, og trening er fortsatt ikke min favorittsyssel, men jeg vet at det er viktig. Fysioterapeuten ville bare vel og kom med begeistrede tilrop når vi løp rundt etter musikk; bøyer, strekker og impulstrener for å styrke hjertet. Det var morsommere å se på enn å være med, men jeg har god motivasjon og fikk det til et godt stykke på vei. Fysioterapeuten hadde en livsgnist jeg sjelden har sett maken til, og som avgjort smitter over på hjertesyke og nyopererte.

Kostholdet har jeg også jobbet mer med og jeg er langt mer bevisst på hva jeg spiser nå enn hva jeg var tidligere. Jeg drikker vann – med eller uten kullsyre. Jeg fikk en sodamaskin i presang. Med den lager vi hjemmelaget Farris!

Etter en slik gjennomgang med hjerteinfarkt – tre infarkter på noen få måneder, er det en underlig opplevelse å skrive om det og fortelle om hva som skjedde.

 

Jeg har lært flere ting gjennom hjerteinfarktene:

 

1. Hurtig behandling er absolutt avgjørende.

2. Ro rundt situasjonen er viktig.

3. At jeg ikke røyker er mitt største pluss.

4. Kostholdet er viktig og det er ikke likegyldig hva jeg putter i munnen eller drikker.

5. Trening er like viktig som medisiner.

6. Å lete for mye etter årsaken har ingen hensikt – et hjerteinfarkt kan skyldes like mye arv som livsstil.

7. Det er viktig å beholde det gode humøret.

 

Sett i bakspeilet er jeg underlig takknemlig for det jeg har fått oppleve ved å få hjerteinfarkt. Det har vært vondt, ja. Men jeg var aldri redd, fordi jeg hele tiden visste at jeg var i trygge hender hos leger og sykepleiere på Legevakten, ved Ullevål og ved Lovisenberg. Jeg fikk all den informasjonen jeg kunne ønske meg, og mine pårørende ble det også tatt godt hånd om. Vi manglet aldri noen og har ingen klager; snarere tvert imot.

 

Disse ord er derfor en takk for god hjelp, for god pleie, for adekvat informasjon, for vennlighet, omtanke og mange gode samtaler. Diakoni er et uttrykk for de gode hender og det gode hjertet; hjelp, støtte, trøst og omsorg i praksis.

Nå vel. Jeg tenker i dag – høsten 2013 – at jeg har mye å være takknemlig for; ikke minst kontrolltimen med overlegen. Han ga meg det de i Bergen kaller for ”klar beskjed”. Ikke et øyeblikk tok han på meg med silkehansker. Mild i stemmen og uten noe om og med og bortforklaring fortalte han meg enkelt og greit hvordan det var og hvordan det henger sammen – og ikke minst hva jeg kan vente meg. Jeg fikk oppleve både ”ord og virkelighet”. Og når alt dette er ”på plass”, er det bare en eneste ting å gjøre: Leve livet!

Jørn-Kr. Jørgensen

Nyheter

Man blir trolig aldri utlært i farskap!

Man blir trolig aldri utlært i farskap!

Dette er en dikthåndbok for ferske fedre, ...

Tidligere maskør og dekorkonsulent i NRK, Wenche Johansen, debuterer med Langs eit liv

Tidligere maskør og dekorkonsulent i NRK, ...

- Flere av diktene spinner rundt hverdagslivet ...

Slutt på blomsterkvastene!

Slutt på blomsterkvastene!

20. september fyller Norsk Forfattersentrum ...

Blodig alvor i landsbyen

Blodig alvor i landsbyen

Det blir blodig alvor når litteraturentusiaster ...

En narkoman tar oppgjør med seg selv

En narkoman tar oppgjør med seg selv

Journalist Bjørn Hoel debuterer med ...

Teater og revy

CIRKUS CIRKÖR på norgesturné - og kommer til Sandnes kulturhus 5. og 6 mai

CIRKUS CIRKÖR på norgesturné - og kommer ...

Svenske nysirkusstjerner sprenger grenser ...

Hold deg fast, og velkommen til Nordting!

Hold deg fast, og velkommen til Nordting...

Furoren seiler i kjølvannet når ...

Teaterstykket Closer med Nicolai Cleve Broch, Anders Danielsen Lie, Andrea Bræin Hovig og Gine Cornelia Pedersen

Teaterstykket Closer med Nicolai Cleve Broch, ...

CLOSER Av Patrick Marber Oversettelse og ...

Heia Flåklypa! På turné med Riksteatret

Heia Flåklypa! På turné med Riksteatret

Solan, Ludvig og den store melkespannkastekonkurransen ...

«Bæ, bæ lille» settes opp igjen

«Bæ, bæ lille» settes opp igjen

Små og store kan glede seg. Det blir ...