Tom Gaudland
Sverker Sörlin (t.v.), Åsa Wikforss og programleder Niklas Leavy diskuterte folkopplysningens betydning for kunnskap, fellesskap og demokrati under Bokmessen i Göteborg.
Demokratiet overlever ikke av seg selv. Det trenger borgere som kan lese, vurdere kilder, tåle uenighet og delta i samtaler med andre. Det var hovedbudskapet da idéhistoriker Sverker Sörlin og filosof Åsa Wikforss møttes til seminaret Till folkbildningens försvar under Bokmessen i Göteborg, ledet av forlegger Niklas Leavy.
Sörlin er professor i miljøhistorie ved KTH i Stockholm og har skrevet bredt om kunnskap, samfunn og miljø. Wikforss er professor i teoretisk filosofi ved Stockholms universitet, medlem av Svenska Akademien og kjent for bøker om kunnskapens fiender og demokratiets vilkår. Sammen tegnet de et bilde av folkopplysningen som både en personlig frihet og en samfunnsmessig nødvendighet.
For Sörlin handler folkopplysning om overgangen fra undersåtter til borgere. Et folk som vet noe, kan tenke selv og handle selv. Det er ikke bare et spørsmål om å fylle mennesker med ferdige kunnskaper, men om å gi dem mulighet til å utvikle dømmekraft, nysgjerrighet og evne til å orientere seg i verden.
Kunnskapskirse
Wikforss pekte på at dette haster i en tid preget av det hun kalte en kunnskapskrise. Når usanne påstander sprer seg raskt, lesingen går ned og den offentlige samtalen skjerpes av konflikt, blir evnen til å vurdere informasjon avgjørende. Demokratiet forutsetter ikke at alle mener det samme, sa hun, men at vi kan være uenige på en god måte.
Her ligger den gode, gamle studiesirkelens idé fortsatt som en modell. Mennesker samles frivillig rundt en bok, en tekst eller et spørsmål. De leser på egen hånd, kommer med egne erfaringer og prøver tankene sine mot andres. I en slik samtale trenes noe mer enn fagkunnskap. Her oppøver man evnen til å lytte, begrunne, endre mening og akseptere at en sak kan ha flere sider.
Sörlin beskrev dette som en demokratisk praksis. Å føre protokoll, diskutere, foreslå og stemme er små, men konkrete øvelser i medborgerskap. Folkopplysning er derfor ikke et pyntelag på toppen av skolen og universitetet. Den er en kollektiv ressurs som gjør samfunnet i stand til å holde sammen, og bør behandles som en sosial rettighet, mente han.
Må ikke glemme historien
Den svenske historien viser hvorfor. Da demokratiet vokste fram tidlig på 1900-tallet, skjedde det i et land med fattigdom, sterke motsetninger og politisk uro. Folkeopplysning, folkebibliotek og studiesirkler ble del av infrastrukturen som skulle gjøre politisk deltakelse mulig. Borgere måtte ikke bare få stemmerett, de måtte også få tilgang til kunnskap om samfunnet, institusjonene og egne muligheter til å påvirke.
Wikforss advarte mot å glemme dette. Hvis mennesker ikke vet hva en rettsstat er, eller hvordan demokratiske institusjoner kan angripes, blir det vanskeligere å oppdage når friheter svekkes. Autoritære krefter lever ofte av å gjøre motstandere til fiender og kompromiss til et tegn på svakhet. Folkopplysning tilbyr det motsatte, nemlig fellesskap uten tvang og frihet som styrkes gjennom samtale.
KI endrer alt
Utfordringen blir større når kunstig intelligens endrer arbeidsliv, medier og informasjonsstrømmer. Wikforss formulerte det enkelt: – Når maskinene blir mer intelligente, må ikke menneskene bli dummere. Teknologien kan være nyttig, men den kan ikke overta menneskelig dømmekraft. Evnen til å lese grundig, stille spørsmål og vurdere hva som er sant, relevant og rettferdig, blir viktigere, ikke mindre.
Sörlin etterlyste derfor en fornyet og framtidsrettet folkopplysning. Den må romme klimakrise, teknologi og historisk forståelse, men også glede. Kunnskap gjør verden større, sa han: – Naturen, andre mennesker og samfunnet blir mer interessante når vi lærer å se dem bedre.
Tom Gaudland