20 000 hyllet byens første cupmestre

06.07.2017
20 000 hyllet byens første cupmestre
Cupmestere - kampstart

Det er ikke alltid at det kan bli for mye også av det gode. Noen ganger kan det ikke bli nok. I hvert fall tyder uttalelsene til en ustanselig innringer etter Vikings cupfinaleseier den 25.oktober 1953 på det. Etter at hun hadde ringt om att og om att til sin avis for å få høre resultatet, forklarte hun telefonbruken slik: ”Eg må få hørra det någen gonger te. Det e så frydefollt. Det e det beste så har hendt i mi tid…”

Det inntrykket var ikke denne innringeren alene om å ha. Det var en ekstatisk stemning i byen da Viking på sitt tredje forsøk virkelig klarte å vinne en cupfinale og bli Norgesmester i fotball. Denne historien skal handle om da Viking for første gang fant veien til kongens tribunesete og hans pokalbord.

 

Kvartfinalene i 1953 markerte også et annet ”for første gang” i den lokale fotballhistorien.  Både SIF og Viking hadde nådd cupens 5. runde.  Høyst overraskende hadde SIF slått ut mesterne fra 1952, Sparta fra Sapsborg, mens Viking relativt lett vant over Pors i Porsgrunn i den 4. runden. 

 

Noen av byens fotballtilhengere håpet på et rent byoppgjør i kvartfinalen, men slik gikk det ikke. SIF måtte ta turen til Ranheim og returnerte med tap, mens Viking satte runderekord i antall mål ved å slå Sagene 6-0 på hjemmebane foran 11 600 tilskuere. Tre timer før kampstart var det lange køer utenfor Stadion, og folk flest fablet allerede om finaleplass etter seieren. Tydeligvis ble semifinalen regnet som en ren transportetappe på veien mot Ullevål.

 

Spørsmålet var likevel hvem som ville bli Vikings motstander i semifinalen. Klubben håpet på Ranheim, men trekningen lød på Asker Skiklubb. Forbundet bestemte også at kampen skulle spilles på Ullevål stadion. Askers hjemmebane hadde ikke nok tribunekapasitet til en slik kamp.

 

11. oktober ble semifinalen blåst i gang på Ullevål foran 26 000 tilskuere, av dem var ca. 500 fra Stavanger.  Kampen trakk faktisk tusen flere tilskuere enn en landskamp mot Holland hadde gjort kort tid i forveien. Det ble en jevn og spennende batalje som etter 120 minutters spill, endte 1-1.  Det måtte omkamp til for å kåre en vinner.

 

Stavanger Aftenblad hadde lagt opp til en egen meldingstjeneste basert på telefonisk kontakt med medarbeiderne på Ullevål. Den sa imidlertid Fotballforbundet et kontant nei til å gjennomføre. Det ble forbudt for folk på pressetribunen å ringe ut med Ullevåls telefoner.  Forbundet ville ha kontroll med hva som ble formidlet underveis i kampen. Nå klarte likevel Aftenbladets medarbeidere å få til en meldingstjeneste ved hjelp av folk utenfor banen.  Hvordan bladet fikk det til, forble en hemmelighet.

 

Imidlertid gjorde avisen etterpå ingen hemmelighet av at det var SIF som hadde varslet Fotballforbundet om Aftenbladets planer.  Klubben mente at en slik meldetjeneste fra avisens side ville ødelegge interessen for den meldetjeneste som SIF hadde lagt opp til i forbindelse med sin seriekamp mot Buøy. Aftenbladet tok fram de store presse-frihetske ordene, og fordømte det monopolforsøket som forballforbundet hadde gjort i forhold til formidling av fotballnyheter.

 

SIF fikk sin lønn fra fotballforbundet for varslingen. Omkampen i semifinalen ble lagt til SIF stadion, og fotballformannen, Einar Omdal, mente at det skulle være fullt mulig å få inn 20 000 tilskuere på banen, forutsatt at man bygget en del provisoriske tribuner. Idrettsinspektør L. Aspøy i Stavanger kommune fnyste foraktelig og høylydt over banebestemmelsen. Han mente at det var en klar forbigåelse av Stavangers stadion, og ga ellers uttrykk for at han hadde vært på SIF stadion en gang det var 8 000 tilskuere til stede, og da hadde det virket smekkfullt. Å doble antallet, var en ren illusjon, hevdet han.

 

Nå hadde kanskje banevalget sammenheng med at SIF trengte de inntektene som en slik kamp ville innbringe i baneleie. Klubben slet relativt hardt etter at den nye banen på Saxemarka var anlagt.

 

Det var enorm forhåndsinteresse for kampen. Det ble satt opp flere ekstra busser, båter og tog fra flere steder i fylket. Allerede kl. 9 på kampdagen den 18. oktober var det lange køer utenfor SIF stadion.  Og da portene – både de gamle og en ny ekstraport mot Hillevåg – ble åpnet en time senere, ble det påstått at køene rakk omtrent helt ned til sentrum. Omkring 20 000 mennesker trengte seg sammen innenfor gjerdene for å følge oppgjøret, mens Tuberkuloseforeningens ildsjeler presset seg mellom massene med sine innsamlingsbøsser.  Det skulle bli en god dag også for den foreningen.

 

Mens tilskuerne ventet på at kampen skulle starte, ble de underholdt av Stavanger Handelsstands kor og Gunnar Eide. Stemningen ble pisket opp på beste vis før lagene, Asker i sine svartstripede skjorter og røde bukser og Viking i sine vanlig blå-hvite drakter, entret banen. Mange var opptatt av å finne ut hvem Askers vinghalf Ragnar Rygel var. Han skulle nemlig samme kveld spille ishockeykamp for Gamlebyen mot Ørgryte i Oslo. Han var altså en allsidig og temmelig travel idrettsmann.

 

Tribunestemningen sank straks etter kampstart. Asker tok et klart initiativ i oppgjøret, men uten å sette noen baller bak Peder Svendsen i Vikingmålet. Det var ikke tvil om at Asker var det klart beste laget inntil et kvarter sto igjen av spilletiden. Da kom Vikings kondisjon og styrke til sin rett. Tribunestemningen steg etter hvert som Vikingspillerne overtok mer og mer av kampen.

 

Fem minutter før kampslutt fikk Viking corner. Håkon Kindervåg la ballen i en fin bue mot Askers mål. Høyest i luften raget Vikings lynving Kåre Ingvaldsen. Med et presist pannetreff sendte han ballen knallhardt i mål. Begeistringsbrølet som fulgte, kunne formodentlig høres over det meste av sør-fylket. Like etter hadde Ingvaldsen nær gjentatt prestasjonen, men med 1-0 seier var Vikings finaleplass sikret. At de fleste mente Asker hadde vært det beste laget, spilte ingen rolle.  

 

Det var målene som telte, ble det understreket og understreket under kveldsfesten på Alstor.  Eneste skåret i gleden var at senterløper Karl Bøe hadde fått et kne i låret, og var havnet på sykehus. Han måtte regne med minste tre dagers opphold, men alle trodde han ville være klar til finalen søndagen etter.

 

Var semifinalen blitt omfattet med stor interesse, var den likevel for ingenting å regne mot finalens. Bennet satte opp 7 ekstrafly, mens jernbanen tilbød fram og tilbaketur til Oslo for 58 kroner. Det var halvparten av vanlig billettpris. Tusener satset på en Oslo-tur. I sin ukentlige morospalte tok også Ajax opp den elleville reiselysten. I en epistel fortalte han at

 

 

Vikings semifinaleseier over Asker hadde kostet ”konå til Haisen ei nye kåpe”. Haisen ville i stedet bruke pengene på en finaletur...

 

For de som ikke tok turen til hovedstaden, hadde Viking fått lov av Fotballforbundet til direkte telefonoverføring til Bethania, Folketeatret og Verdensteatret. I tillegg ble det strukket ekstra linjer både til sykehuset og Klubben. Etterpå var man vel fornøyd med overføringen bortsett fra sendingen til Folketeatret hvor lyden var temmelig dårlig. Det var fullt besatt i alle lokalene, men det het etterpå at ”reporteren, Benna Lund, hadde det til felles med radioens P. Chr. Asbjørnsen at han bare stønnet straks det ble spennende, før han etterpå forklarte hva som var skjedd. Det burde ha vært unngått…”

 

Vikings trener, den tidligere Frankrike-proffen Georg Monsen, hadde fortalt på forhånd om sin fotballfilosofi. Han fryktet at spillerne var over formtoppen, men understreket sterkt at: ”Ønskedrømmen min er det fullkomne direktespill. Ballen skal gjøre arbeidet uten unødvendige pauser med driblinger som stopper farten. Det krever bevegelse i laget. Hvis alle beveger seg i riktig posisjon, får vi det flytende, rytmiske spillet som utspiller et hvert forsvar.”

 

Før avreise til Oslo ble byens kjendiser bedt om å tippe utfallet av finalen. Ingen av dem var i tvil om at Viking ville beseire Lillestrøm. Spørsmålet var bare med hvor mange mål. Kemner S. Rygh, Sandnes-ordfører A. J. Båstøl, politikonstabel Jonas Hovland og malermester Forsell tippet alle riktig sluttresultat, 2-1 til Viking.

 

Da dommer Øyvind Helgesen fra Li-Ull blåste til avspark i den varmende høstsolen, var det omkring 32 000 tilskuere på tribunene i tillegg til kong Haakon, kronprins Olav og prins Harald. De opplevde at Viking tok ledelsen ved et overraskende langskudd fra Håkon Kindervåg før Kåre Ingvaldsen nikket inn 2-0 etter innlegg fra Jan Ørke. Mot slutten reduserte Lillestrøm en gang, men Viking red stormen av i sluttminuttene. For første gang var Viking blitt cupmestre.

 

Elleville rogalendinger stormet banen etter kampslutt selv om banespeakeren skrek ut: ”Ikke spring ut på banen. Ikke tråkk på banen.” Han ropte for døve ører. Tilskuerne bar sine helter på gullstol i elleville gledesdanser. Edgar Falch ble den største helten. Under hele kampen hadde han vært høyt og lavt, alltid påpasselig på plass. Banens beste ble han utropt til.

 

Nå var det ikke bare på banen at det ble utspilt sterke gledesscener. På tribunen omfavnet Vikingformann Martin Oanæs sin nestformann, Leif Paulsen, så hardt at Paulsen knakk ei tann uten at det affiserte noen av dem. Hvem talte vel de tapte tenner i seierens stund?

 

Normalt ble det delt ut elleve mesterskapsmedaljer. Viking fikk tolv. Et par minutter før sidebyttet erstattet nemlig Jan Ørke en halvskadet Hilmar Paulsen. Ørke kom inn som et friskt pust, og mange mente at han burde ha spilt fra start. Det var tydelig at verken Hilmar Paulsen eller Karl Bøe var i samme slag som vanlig. Sykdom og sykehusopphold hadde satt dem tilbake.

 

Innbyttet av Jan Ørke fikk for øvrig et etterspill i Morgenbladet. Sportskommentator ”Niff”, datidens skøytereporter Finn Amundsen, mente at dommeren burde ha nektet Viking å skifte ut Paulsen med Ørke. Paulsen var ikke blitt skadet i løpet av kampen, og det var Vikings eget ansvar at ”de stilte med to halvinvalider”. ”Niff” poengterte at det bare var spillere som ble skadet under kampens gang, som kunne skiftes ut.

 

Hans sukk ble fort borte i den svært så høylydte gledesstøyen. Da Viking ankom Stavanger torg kl. 22.15 om søndagskvelden, hadde allerede nærmere 20 000 mennesker ventet et par timer i regnvær på å få hylle heltene. 

 

Senere ordfører Jan Johnsen ledet moroa og sørget for at stemningen var på et toppunkt da hver enkelt spiller ble presentert. Jubelen ville ingen ende ta. Det gjorde imidlertid presentasjonen. Da den var over, åpnet alle himmelens sluser seg og skyllet vekk hele publikumsmassen. Torget var ryddet i løpet av få minutter. Viking forflyttet seg til Atlantic hotell, hvor kommunen hadde invitert til fest. Jan Johnsen ledet også denne sammenkomsten. Han leste opp telegrammer fra fjern og nær, både fra inn- og utland.

 

Ajax hadde for eksempel hedret klubben med dette telegrammet:

 

”Viking va vel fyssta gråve

Byen e blitt stormannsgalen

Det så me har fått i håve

hadde Viking i finalen”

 

Jan Johnsen hadde tydeligvis også stor sans for et telegram fra Jarl som han fremførte med betydelig patos:

 

”På vikingferd fra vester

ble dere Norgesmester

Hurra for alle dere

som brakte seieren hjem.

 

Deretter ebbet festen ut ved 02-tiden. Spillerne var slitne, men også glade både for mesterskapet og for at sesongen omsider var slutt. De orket ikke tanken på en foreslått hyldningskamp på stadion.

 

I avisene var imidlertid ikke festen slutt. NRK hadde sløyfet direkte radiooverføring, noe som ble sterkt kritisert i leserbrevspaltene dagene derpå. Det ble tatt som en slags fornærmelse fra Marienlyst. Det hjalp imidlertid litt at Halfdan Hegtun hadde laget et kvarters reportasje som fortalte at Viking hadde vært det beste laget.

 

Kvelden før finalen hadde Viking vært gjester i Leif Rustads radioshow ”Rundtomkring”. Det var programsekretær Arne Espeland som hadde ordnet med billetter. Avisene var imidlertid misnøyde med at det eneste spillerne var blitt satt til i programmet, var å plukke tomme ølflasker og trikkebilletter i sentrum. Programmet ble karakterisert som ”nåttå og gråden” – også fordi ingen hadde fått høre hva målmann Peder Svendsen svarte da han ble bedt om å si hva han tenkte når en motstander står på 5 meters hold og skyter knallhardt rett mot mål?

 

Svaret kan derfor komme nå, temmelig nøyaktig 53 år etter sammenkomsten i Store Studio.  Jo, svarte den alltid muntre og munnrappe Peder Svendsen: ”Bare la han sjyda…” 

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Lyst mørke vant Årets Ulest

Lyst mørke vant Årets Ulest

Torsdag ble det klart at årets vinner ...

Det lille følelsesspillet - SPILL

Det lille følelsesspillet - SPILL

Spillet som styrker båndet mellom deg ...

710 unike bilder

710 unike bilder

Medlemmene i Militærhistorisk forening ...

Ensomhet i coronatid

Ensomhet i coronatid

En bekjent satt hjemme en kveld og var inne ...

Nerver i høyspenn

Nerver i høyspenn

Stian Koxvig er klar med diktboken Et annerledes ...

Teater og revy

Nationaltheatret – Oslos og Norges storstue for edel kunst

Nationaltheatret – Oslos og Norges storstue ...

Nationaltheatret i Oslo sentrum, mellom Nationaltheatret ...

CIRKUS CIRKÖR på norgesturné - og kommer til Sandnes kulturhus 5. og 6 mai

CIRKUS CIRKÖR på norgesturné - og kommer ...

Svenske nysirkusstjerner sprenger grenser ...

Hold deg fast, og velkommen til Nordting!

Hold deg fast, og velkommen til Nordting...

Furoren seiler i kjølvannet når ...

Teaterstykket Closer med Nicolai Cleve Broch, Anders Danielsen Lie, Andrea Bræin Hovig og Gine Cornelia Pedersen

Teaterstykket Closer med Nicolai Cleve Broch, ...

CLOSER Av Patrick Marber Oversettelse og ...

Heia Flåklypa! På turné med Riksteatret

Heia Flåklypa! På turné med Riksteatret

Solan, Ludvig og den store melkespannkastekonkurransen ...